Vi har nok opplevd værst tenkelige jaktstart denne uka. Dro til Sverige med to hunder, kom hjem med en.

Tirsdags ettermiddag etter jobb satt jeg og Jeanett oss i ferdigpakket bil på vei til den Svenske fjelleheimen på rypejakt. Pga av dårlige rypetakseringer før
jaktstart var vi litt usikkre på hvordan terreng vi skulle bruke, bestemte vi oss for å legge oss i leir ca 3 mil nord for Kiruna ved et område som heter Rensjøn, siden vi da hadde relativt kort vei til flere jaktterren som jeg kjennte godt og kunne gi oss noen sjangser på fugl.

Onsdags morgen kjørte vi inn til Kiruna for å kjøpe jaktkort og nødvendig matinnkjøp. Vi satte så kursen for et terreng rett nord for Rensjøn som jeg tidligere har hatt flere gode turer med flott fangst. Siden vi hadde brukt noe tid i Kiruna på handling bestemte vi oss for å ta en kort tur opp for å sjekke ståa. Etter to timers jakt hadde vi to flotte situasjoner på Diablo, dær han tar en kylling i reisen og vi får felt fem stykker. Til dette området å være var det veldig dødt å de to kullene vi hadde oppe var svært små, så vi bestemte oss for å returnere til leiren for så å få i oss litt mat og prøve et annet terreng.

Etter vi hadde spist tok jeg med Diablo og Guz med og gikk fra leiren og innover skogen hvor i et område som jeg har jaktet tidligere og hatt både storfugl og ryper på vingene. Ettersom Diablo kan være noe drøy på søket så tidlig på høsten inni tætta har jeg brukt standvarsler på han, men treningsturene før nå og turen tidligere på dagen valgte jeg ikke å aktivere den og heller ta han inn å aktivere den hvis han ble for stor i søket. I 15 - 20 min fra telte gikk han som en drøm og dekkte terrenget veldig flott, til han passerte meg å gikk ut på venstre side å ble borte. Etter flere minutter leting etter han som jeg antok var i stand, kom jeg ut i en åpen glenne å fikk se flere reiner i flukt nedover myra, men kunne ikke se Diablo noe sted i nærheten av flokken.
Så etter my leting den kvelden kom mørket sigende og jeg måtte gi opp letingen i god tro at han ville snu å komme tilbake i løp av kvelden/natten.

Torsdags morgen var ingen hund kommet til svars, så jeg heiv innpå noen skiver og tok gps`en fatt for å lage spor i det dette uoversiktelige terrenget som er i dette området. Jeg gikk da fra kl 8 til kl 11 så returnerte jeg til leiren for og spise. På vei ut til andre økts leting ble vi enige om at Jeanett skulle ta bilen fat å kjøre til de få husene i nærområdet for å forhøre seg om noen hadde sett han og legge igjen mobil nr som vi kunne kontaktes på hvis dem skulle få øye på han. Jeanett kjørte så inn til Kiruna for å prate med politiet å melde han savnet, siden det ikke er så uvanlig å møte på jakthunder i søk på denne årstiden. Etter besøket hos politiet fikk jeg oppringnig av ei gråtkvalt Jeanett som kun fortelle at LKAB hadde meldt inn dagen før at de hadde kjørt på en jakthund i området mellom Rensjøn og Rautas, men det var uvisst når på døgnet, nøyaktig hvor dette hadde skjedd og hvordan rase dette var. Vi fikk mob nr til lokføreren som hadde meldt inn påkjørselen, men greide ikke å få tak i han.

Siden dette var 8-900 meter i motsatt retning fra telte hvor vi hadde startet ut fra og sikkert 3 km fra hvor jeg så han sist var vi ikke helt sikkre om det var rette hunden de hadde kjørt på. Men for å evt. utelukke det området, gikk vi fra Rautas stasjon til Rensjøn stasjon som er en strekning på 1-1,5 mil uten å se så mye som spor av annet enn ihjelkjørt rein og rev. I mellomtiden ringte Jan Arild Kingswick som nettopp hadde kommet ut fra jakt og hadde pratet med Royer Andre Larsen som jeg hadde tett kontakt med under letingen, som hadde fortalt Jan Arild at Diablo var borte. Jeg fortalte det vi hadde blitt informert om på politistasjonen og han startet umidelbart sin ringerunde rundt til flere svensker i området. For å si det sånn, så er Jan Arild et fantastisk menneske som engasjerer seg til det ypperste for å hjelpe i slike situasjoner og han har et nettverk av mange forskjellige mennesker som ingen andre har, blant annet styremedlem Carl Ivar Mørtberg i LKAB som startet sitt arbeid med å få tak i lokføreren som hadde kjørt det toget. Vi fikk da ut på kvelden melding fra Jan Arild om at det var en Irsksetter med jaktdekken som var på kjørt, men ikke nøyaktig hvor og når, men de jobbet med å få tak i lokføreren og han hadde samidig gitt beskjed til helikopter og jaktguidingselskapene at det var en hund på aveie.

Fredags morgen bestemte i oss for å fortsett rundt toglinja siden virket som det kunne være Diablo som var påkjørt, vi var fortsatt ikke sikkre inntil Jan Arild ringte etter å fått kontakt med lokføreren som kunne fortelle at det var en irsksetter som han hadde kjørt på rundt kl 18.30 i området mellom stolpe 92 og 93.( strømstolpene etter linja er nummeret og er satt opp med ca 60-70m mellomrom) Vi hadde på morgenen fått besøk av min mor og mine søstre som skulle hjelpe oss med letingen. Vi gikk så fatt å gikk rundig tilverks med parralele søkelinjer med to meters mellom rom som vi gikk fra stolpe 89 til 96 uten å finne så mye som en blodflekk. Vi begynte så å ane uråd at kanskje han bare hadde sneiet toget å blitt redd eller som Jan Arild mente at han kanskje var hardt skadet og hadde trekt seg unna, vi trodde mest på det første alternativet, inntil jeg på oppfordring fra Jan Arild fikk nr til Carl Ivar Mørtberg som hadde vært i kontakt med lokføreren og beskjed om å ringe han. Etter den samtalen hadde jeg blitt overbevist om at han måtte ligge i området, siden lokføreren som hadde god erfaring på togspaken var helt sikker på at etter sammenstøtet og bedømme ville han ligge i det området, vi måtte bare lete grundigere på nytt.

Lørdags morgen var vi totalt på felgen, vanvittig sliten etter lange dager med trasking i myra og på toppen av alt, gå å være engstelig og redd for Diablo som var borte, gikk tankene stadig i rettning om han lå hardtskadet noen sted.....en hjerteskjærende, helt inn til margen følelse. Vi fikk oss litt frokost og planen var at vi skulle vente en stund til siden to av søskenbarene mine, Alexander og Ann Theres med sin mann Bjørn Are var på vei oppover for å hjelpe oss med letingen. Men etter som alle bildene av Diablo skadet rullet rundt i hodet mitt tok angsten meg fatt så jeg å Jeanett gikk ut å startet før de kom. Vi gikk så ned til stolpe 85 og jobbet oss oppover linja, stolpe nr 97 bare 40 meter fra vi hadde snudd finner jeg Diablo død. En forferdelig opplevelse å se sin aller beste turkompis som har gitt meg så mye fra jaktprøver, jakt, kajakturer, ligge rett foran meg. Vi hadde en tøff stund med toglinja med Diablo i fanget, før vi bar han tilbake til bilen å la han i buret, pakket sammen leiren for å kjøre hjem å begrave han. Diablo døde heldigvis momentant og har fått sitt hvile under rosenbuskene dær ligger han med diverse kosebamser som søstrene mine ville han skulle ha.

Flott fangst etter et par timers jakt i et rypefattig nord Sverige.

Det har vært noen tøffe dager for oss med mye fortvilelse og leting, en opplevelse jeg ikke unner noen andre. Jeg og Diablo har vært som "skjorta og ræva" de siste to årene og siden jeg hadde bare han og dro han med på alt jeg foretok meg på fritiden fikk jeg et sterkt bånd til han, et stort tap for meg. Jeg er dypt taknemlig over folk rundt oss i miljøet som har enasjert seg stor for at vi skulle finne han å få avsluttet helvetet i sverige og få kommet oss hjem, vi setter stor stor pris på det å vil spesielt takke takke fire fantastiske mennesker, modern, Royer Andre, Carl Ivar og Jan Arild.